Marcus Tullius Cicero


(Omdirigert fra Cicero)


Marcus Tullius Cicero
Født3. januar 106 f.Kr.[1][2][3]
Arpino[4][5]
Død7. desember 43 f.Kr.[2][6] (63 år)
Formia[4]
Ektefelle Terentia (79 f.Kr.46 f.Kr.)[7][3], Publilia[8]
Far Marcus Tullius Cicero
Mor Helvia
Søsken Quintus Tullius Cicero
Barn Cicero Minor, Tullia
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Filosof, lyriker, politisk teoretiker, jurist, orator, skribent[9], jurist, Ancient Roman priest, Ancient Roman politician, Ancient Roman military personnel
Nasjonalitet Romerriket
Medlem av Cornelia
Utmerkelser Landsfader

Marcus Tullius Cicero (ble sannsynligvis uttalt /ˈkikeroː/ på klassisk latin; født 3. januar 106 f.Kr., død 7. desember 43 f.Kr.) var en romersk politiker, jurist, taler og skribent, alminnelig ansett som den største latinske prosaist.

Innhold

Ciceros liv


Cicero vokste opp i en velstående familie, skjønt ingen i familien hans var adelige. Datidens politiske embeter var nesten utelukkende kontrollert av en gruppe aristokratiske familier som hadde holdt disse stillingene i generasjoner. Til tross for en utmerket utdannelse i Roma, Aten og på Rhodos hadde han derfor i utgangspunktet bare to mulige karrierevalg. Det ene alternativet var en militær løpebane, da suksess innen hæren ble ansett å stamme fra vedkommendes enestående personlige evner og derfor gjerne medførte popularitet og politiske muligheter. Cicero, derimot, hadde ikke noe til overs for militæret, og valgte derfor det andre alternativet, som var en karriere innen jusen.

Etter å ha studert rettsvitenskap, retorikk og filosofi, begynte han sin karriere som advokat. En karriere som jurist kunne føre til politisk suksess og innflytelse av flere grunner. For det første fikk jurister mye erfaring i retorikk og det å holde taler. For det andre skapte høy-profilerte saker mye oppmerksomhet og popularitet for vordende politikere. Og sist, men ikke minst, kunne vellykkete jurister bygge et nettverk av politiske kontakter. Dette siste punktet var helt avgjørende på Ciceros tid, da politisk motsetninger ikke bygde på partitilhørighet eller politisk ideologi, men i stedet var basert på løse, skiftende nettverk av personlige vennskap og forpliktelser.

Cicero viste seg å være en utmerket taler og advokat, og en skarpsindig politiker. Han ble valgt til samtlige av de viktigste romerske embetene (kvestor, edil, pretor, og konsul) på første forsøk og ved yngste alder tillatt ved lov. Høydepunktet i karrieren hans var da han ble konsul i 63 f.Kr. I denne egenskap avslørte og avverget han den catilinske sammensvergelse, der en gruppe medsammensvorne planla å ta over den romerske staten med makt. I denne anledningen holdt han sine berømte fire taler mot Catilina.

De neste årene ble svært turbulente, og i 60 f.Kr. tok Julius Cæsar, Pompeius og Crassus (også kjent som det første triumviratet) kontroll over romersk politikk. Triumviratet prøvde gjentatte ganger å få Cicero på sin side på grunn av hans popularitet og personlige egenskaper, men Cicero forble lojal til senatet og republikken. I 58 f.Kr. innførte derfor domstolen Clodius (en av Cæsars tilhengere) en retroaktiv lov som fratok det romerske statsborgerskapet fra enhver som drepte en romersk innbygger uten lov og dom. I forbindelse med den catilinske sammensvergelsen hadde Cicero fått henrettet fem av de medsammensvorne uten lov og dom.[omstridt ] Den nye loven førte derfor til opptøyer og fysiske angrep på Cicero, som måtte gå i eksil samt at alt han eide ble konfiskert. I eksilperioden kunne ikke Cicero lenger ta del i romersk politikk, og dette var derfor første gang han som voksen kunne studere filosofi over tid.

Etter ca. halvannet år endret de politiske forholdene seg, slik at Cicero fikk eiendeler og eiendommer tilbake, samt at han kunne reise tilbake til Roma. Derimot kunne han fortsatt ikke inneha verv som politiker, og han arbeidet derfor videre med sine filosofiske studier. Mellom 55 og 51 f.Kr. skrev han om taleren (De Oratore), staten (De Re Publica) og lovene (De Legibus). Triumviratet kollapset etter Crassus' død, og i 49 f.Kr. krysset Cæsar elven Rubicon med opprørerhæren sin fra Gallia og inn i Italia. Dette utløste en borgerkrig mellom ham selv og Pompeius. Cicero var på Pompeius' side, men bare halvhjertet. Han mente på dette tidspunktet at spørsmålet ikke var om Roma ville bli en republikk eller et diktatur (ev. kongedømme), men hvorvidt Pompeius eller Cæsar ville ende opp som ubestridt leder. Hvem av dem som ble konsul eller diktator spilte liten rolle for Cicero, som anså et kongedømme som en katastrofe for Roma uansett. Cæsar og hæren hans vant i 48 f.Kr., og Cæsar ble da utnevnt til diktator, først for 6 måneder, og senere utnevnte han seg selv som diktator på livstid. Cicero fikk da et offentlig amnesti, men ble tvunget til å holde seg unna politikken. Han konsentrerte seg derfor i stedet om å studere og skrive om filosofi, og han utga resten av de filosofiske tekstene sine i årene som fulgte.

Cæsar ble myrdet av en gruppe senatorer i mars 44 f.Kr. Cicero var vitne til mordet, men var ikke selv del av sammensvergelsen. I stedet tok han etter mordet på Cæsar parti mot Marcus Antonius i maktkampen som oppsto mellom Antonius, Marcus Lepidus og Octavian (senere kalt Augustus). Cicero håpet fortsatt på gjeninnførelsen av den romerske republikken, og med Cæsar død kunne senatet igjen gjøre seg gjeldende, og det var i senatet at Cicero nå fremførte en serie berømte taler der han gjorde Antonius til «statens fiende» og iherdig forsvarte Roms republikanske forfatning.

Antonius, Lepidus og Octavian klarte imidlertid å enes om å dele makten. De opprettet en liste over hvem de ønsket å få drept, og som del av maktfordelingen fikk hver enkelt lov til å eliminere disse fiendene. Antonius satte ikke bare Cicero, men også sønnen, broren og nevøen hans på dødslisten sin, noe Octavian valgte å godta til tross for at Cicero hadde vært delaktig i Octavians suksess. Cicero, broren og nevøen hans flyktet derfor fra Italia. Broren og nevøen stoppet underveis for å skaffe mer penger til turen, og ble da drept, mens Cicero selv fortsatte flukten. Plutark beskriver scenen der Cicero blir tatt igjen og myrdet av forfølgerne sine i år 43 f.Kr., 63 år gammel. Antonius naglet deretter Ciceros hode og hender til talerstolen i senatet til skrekk og advarsel. Ciceros sønn, også kalt Marcus, var i Hellas på dette tidspunktet og unngikk å bli drept. Han ble konsul i år 30 f.Kr. under Octavian, som hadde beseiret Antonius etterat det andre triumviratet kollapset. Som konsul fikk Marcus den yngre for øvrig anledning til å annonsere Antonius' selvmord til senatet, men det fins dessverre ingen opptegnelser av denne talen.

Ciceros veltalenhet kan sees bevart i mer enn 50 politiske og juridiske taler og skrifter: Om taleren, Brutus, Om staten, Om gudenes vesen med flere. Det finnes dessuten over 600 brev. Cicero, som var stoiker, anses som far til den klassiske latinske prosa.

Hva angår filosofi, regnes Cicero i våre dager ikke som noen eksepsjonell filosof, fordi mange av tekstene hans anses som avledninger og ikke originale ideer. Hans tekster forble ikke desto mindre populære og allment lest langt inn i det 19. århundre. Et eksempel på denne innflytelsen er St. Augustins påstand om at det var Ciceros «Hortensius» (en tekst som er gått tapt i ettertid) som vendte ham bort fra et syndig liv mot filosofien og til sist mot Gud.

En rekke av Ciceros brev, taler og filosofiske verker er oversatt til norsk.

Sentrale verk


Taler

Filosofiske verk

Brev

Referanser


  1. ^ Merkedager : fødselsdager, stiftelsesdatoer, begivenheter, urn.nb.no
  2. ^ a b Treccani's Enciclopedia on line, www.treccani.it
  3. ^ a b Tulii
  4. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118520814 , besøkt 14. august 2015
  5. ^ Cicero, Mark Tullius
  6. ^ Tulii, «Ц., завидев погоню, высунул голову из носилок и в этом положении был убит центурионом Гереннием 7 дек. 43 г.»
  7. ^ Terentii
  8. ^ www.strachan.dk
  9. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture

Litteratur


Cicero i norsk oversettelse
Sekundærlitteratur om Cicero

Eksterne lenker





Kategorier: Fødsler i 106 f.Kr. | Dødsfall i 43 f.Kr. | Romerske forfattere | Politiske filosofer | Moralfilosofer | Romerske filosofer fra antikken | Latinspråklige forfattere | Retorikere | Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter


Dato: 16.01.2021 01:49:19 CET

Kilde: Wikipedia (Forfattere [Historie])    Lizenz: CC-by-sa-3.0

Endringer: Alle bilder og de fleste designelementer som er relatert til disse, ble fjernet. Noen ikoner ble erstattet av FontAwesome-Icons. Noen maler ble fjernet (som "artikkel trenger utvidelse) eller tilordnet (som" hatnotes "). CSS-klasser ble enten fjernet eller harmonisert.
Wikipedia-spesifikke koblinger som ikke fører til en artikkel eller kategori (som "Røde lenker", "koblinger til redigeringssiden", "koblinger til portaler") ble fjernet. Hver ekstern lenke har et ekstra FontAwesome-Icon. Ved siden av noen små endringer i design, ble media-container, kart, navigasjonsbokser, talte versjoner og Geo-mikroformater fjernet.

Vær oppmerksom på: Fordi det gitte innholdet automatisk blir hentet fra Wikipedia på det gitte tidspunktet, var og er det ikke mulig å kontrollere den manuelt. Derfor garanterer ikke nowiki.org nøyaktigheten og virkeligheten av det anskaffede innholdet. Hvis det er en informasjon som er feil for øyeblikket eller har en unøyaktig visning, må du gjerne kontakt oss: e-post.
Se også: Om oss & Personvern.