Biom



Biom brukes i plantegeografien og i økologien som en klassifisering av større regionale ansamlinger av organismer, som lever i samsvar med tilhørende miljøbetingelser. Biomer kan omtales som hovedøkosystemer på jorda, og til sammen danner de biosfæren. Fordelingen av biomer på landjorden er hovedsakelig bestemt av klimaet. Om et økosystem domineres av for eksempel kaktuser, gress, løvtrær eller bartrær avhenger av temperatur og vann. Vekstene som gror et sted vil ha egenskaper som gjør dem tilpasset omgivelsene. For eksempel vil en ørkenplante typisk ha voksbelagte blader for å unngå vanntap. Det er evolusjon og naturlig seleksjon som har frembrakt slik egenskaper tilpasset miljøet. Noen viktige biomer er tundra, boreal barskog, temperert lauvskog, middelhavsbiom, gresslette (prærie), savanne, tropisk regnskog og ørken.

Mikroklima, som er klimaet innenfor et lite område, kan ha stor betydning for temperatur og nedbør, og dermed påvirke plantevekst. Jordsmonnet er en annen viktig faktor når det gjelder fordeling av biomer. Det er sammensatt av levende og ikke levende materiale. Det som avgjør sammensetningen av jordsmonn er klima, organismer, topografi (landformer), opprinnelig geologisk materiale (underliggende fjell og løsmasser) og tid. Dermed er jordsmonnet noe som er dannet over svært lang tid og utviklet i samvirke mellom de levende organismene og det fysiske miljøet.

Det er også vanlig å dele hav og andre vannbaserte miljøer inn i biomer. Her er det tilgang på oksygen og sollys som blant annet er avgjørende. Omtrent 80 % av all solenergi som stråler ned i vannet blir absorbert de første 10 m ned. Ikke bare på landjorden, men også i havet er det organismer som omdanner sollys til energi ved fotosyntese. Disse er vannets primærprodusenter, og utgjøres av blant annet vannplanter, alger og blågrønnbakterier. Det finnes en rekke måter å inndele biomer i vann på, for eksempel hav, grunt vann med tareskog og koraller, strand, overgangsmiljøer (elvemunning, brakkvannsområder, mangroveskoger og våtmarker i ferskvann), elver og innsjøer.

Innhold

Definisjon og begrepsavklaring


Et biom (hovedøkosystem) defineres som et landområde med overveiende lik fysiognomi for plantene som vokser der.[1] Med fysiognomi i forbindelse med planter menes deres størrelse og form, hvordan bladene er arrangert vertikalt og horisontalt og hvordan deres livssyklus påvirkes av deres fysiske miljø.[2] Årsaken til at det er vegetasjonen som er mest avgjørende for inndelingen av biomer, er deres dominerende rolle i de fleste økosystemer. En prøver også å ta hensyn til likheter når det gjelder strukturer for dyresamfunn og klimatiske forhold. Siden de fleste biomer strekker seg over svært store landområder og delvis over kontinentene, vil artene i samme biom være forskjellige. Biomene er heller ikke lukkede systemer, slik at det er mange glidende overganger mellom dem. På grunn av disse vanskene er det ikke enighet om hvorledes inndelingen skal gjøres.[1]

Alle jordens økosystemer inngår i biosfæren, hvilket vil si at biosfæren er summen av alle jordens økosystemer. Levende organismer finnes i og på litosfæren (jordskorpen), i hydrosfæren (hav og vann) og i atmosfæren.[3]

Det er forsøkt å kategorisere andre biomer enn de som opprinnelig inngikk i begrepet og vanligvis nevnes, som for eksempel mennesker og dyrs mikrobiomer,[4] bioemene i havet og biomer på landjorden som er skapt av eller påvirket av mennekser.

Historie


Den amerikanske økologen Frederic Clements (1874–1945) kom opp med begrepet biom i 1916. Han likestilte dette med begrepet biotisk samfunn. I verket Bio-ecology, som ble skrevet av Clements og den amerikanske økologen Victor Ernest Shelford (1877–1968) i 1939, defineres et biom slik: «eksemplifisert i de store landskapstypene med vegetasjon og tilhørende dyr, som gressletter eller stepper, tundra, barskog, løvskog, et cetera.» Clements beskrev videre biomer som geografiske regioner med klimaksvegetasjon, altså den vegetasjonstypen som oppstår etter kulminasjonen av en økologisk suksesjon (utvikling), bestemt av regionens klima.[5]

Ved slutten av 1900-tallet og senere, har amerikanske økologer og geografer som regel definert biomer som landjordens viktigste økosystemer. Europeiske vitenskapsfolk har fortsatt med å begrense definisjonen til den levende delen av økosystemene, altså samfunnene av planter og dyr. Uansett er det vegetasjonen i et biom som skiller det fra andre biomer. Vegetasjon refererer da til de plantene som dominerer og karakteriserer området. En er ikke da så opptatt av klassifisering av planter i taksonomisk forstand (domene, rike, klasse, slekt, familie, art), men av deres fysiske egenskaper som form og størrelse, samt arrangement av løvverket. Dessuten har en fokus på sammenheng mellom livssyklus og det fysiske miljøet. [5]

Klima og andre faktorer som avgjør jordens biomer


Klima er det som først og fremst avgjør fordelingen av biomer på landjorden. Om et økosystem domineres av kaktuser, gress, løvtrær, bartrær eller andre typer vegetasjon, vil hovedsakelig avhenge av temperatur og tilgang til vann. Vekstene som gror et bestemt sted vil ha egenskaper som gjør dem tilpasset omgivelsene. En ørkenplante, for eksempel, vil typisk ha voksbelagte blader for å unngå vanntap. Det er evolusjon og naturlig seleksjon som har frembrakt slik egenskaper tilpasset miljøet.[6]

Klima og variasjoner

På jorden vil klimaet ha karakteristiske særegenheter, for eksempel er temperaturene både lavere og har sesongvariasjonene på midlere og høye breddegrader. Derimot vil temperaturen ha litte sesongavhengig nær ekvator, men nedbøren her vil være årstidsavhengig. Ørkener på sin side får lite nedbør, og det lille regnet som kommer er tilfeldig både i forhold til året og hvor det kommer.[7]

Jordaksens helning og ujevn oppvarming av jordens overflate gir forskjellig klima på jorden og sesongvariasjoner. Disse to faktorene bestemmer klimavariasjonene som igjen påvirker fordeling av biomer på jorden. Jordens kuleform gjør at solstrålene avgir energi ujevnt til overflaten, slik at der solstrålene treffer jorden i rett vinkel er energien mest konsentrert. I tillegg vil årstiden avgjøre på hvilken breddegrad solen står høyest på himmelen.[7]

Jordaksens helning (23,5°) bestemmer ikke bare på hvilken breddegrad solen står høyest på himmelen, den avgjør også hvor mye energi den nordlige og sørlige halvkule mottar. Denne energifordelingen er sesongavhengig. Når det er sommer på den nordlige halvkule er det den som får mest solenergi og lange dager, mens den sørlige halvkule får minst og har dermed vinter og korte dager. Disse periodene har et halvt års varighet. Ved vår og høstjevndøgn står solen rett over ekvator, og nordlig og sørlig halvkule får nøyaktig like mye solinnstråling.[7]

Oppvarming av jordoverflaten og atmosfæren gir oppvarming av luftmasser som settes i sirkulasjon. Solen varmer opp luftmassene ved ekvator og får disse til å stige opp. Luften er varm og fuktig, men etter som den stiger oppover kondenserer fuktigheten på grunn av lavere trykk og temperatur, dermed formes skyer. Det dannes derfor ofte kraftig nedbør, noe som er karakteristisk for tropisk klima. Mye av luftmassene som stiger opp ved ekvator driver mot nord og sør. Etter hvert kjøles luften ned, får større tetthet og ved 30° nordlig og sørlig breddegrad synker luften ned til jorden. Denne luftmassen er tørr, og når den sveiper over bakken tilbake til ekvator tar den til seg fuktighet slik at ørkener oppstår. Disse luftstrømmene som er drevet av termiske prosesser former to store luftsirkulasjoner, eller celler, som omslutter hele jordens ekvator. Imidlertid er det enda flere sirkulasjoner av dette slaget fra ekvator til polene.[7]

Luftstrømmene omfatter hele jordkloden, kjent som atmosfærisk sirkulasjon. Fra ekvator mot nordpolen er det tre store sirkulasjonsceller, og tilsvarende fra ekvator mot sørpol. Cellene rett nord og sør for ekvator kalles hadleycellene, og gir fuktig varmt klima, mens ferrelcellene ved midlere bredegrader assosieres med tørt klima og polarcellen ved nord- og sørpolen kjennetegnes ved fuktig og kjøligere klima.[7][8] I noen deler av verden har også havstrømmer betydning for klimaet på landjorden.[9]

Luftsirkulasjonene kompliseres av at jorden roterer, dermed vil luftmassene avbøyes etter som jordoverflaten forflytter seg under luftmassene. Fenomenet er kjent som Coriolis-effekten og former dominerende vindretninger på jordoverflaten. De dominerende vindretningene er forskjellig rundt om på jorden. Mellom breddegrad 30°og 60° på den nordlige halvkule vil dominerende vindretning være fra vest, kjent som passatvind. Kommer en enda lengre nord enn 60° vil dominerende vindretning være fra øst, kjent som polar østavind.[7]

Alle disse fenomenene får betydning for klima og vær på jorden, noe som i sin tur påvirker geografisk distribusjon av biomer.[7] Biomer kan generelt klassifiseres ut fra gjennomsnittlig temperatur (på x-aksen) og nedbør (på y-aksen) for en geografisk lokasjon, se illustrasjon. Biomene er distribuert ulikt ut over jordkloden, og den viktigste grunnen til dette er klimaet. Plantetyper og diversitet i en region har avgjørende betydning for resten av økosystemet. I tillegg til klima har jordtype og høyde over havet betydning for biomer på landjorden.[11]

Andre faktorer enn klima som former biomene

Mikroklima, som er klimaet innenfor et lite område, kan ha stor betydning for temperatur og nedbør. Fjell og fjellkjeder påvirker klimaet lokalt, ikke bare ved at temperaturen blir lavere jo høyere opp langs fjellsidene en kommer, men ved at også nedbør kan bli påvirket. Typisk er det slik at den ene siden av en fjellkjede får mye mer nedbør enn den andre. Dette har å gjøre med at varm og fuktig luft som kommer inn fra havet mot en fjellkjede må stige oppover, dermed kondenserer vanndampen ettersom temperatur og trykk blir lavere, noe som resulterer i regn eller snø. På den andre siden av fjellkjeden vil luften være nedkjølt og tørr, og den vil derfor ikke etterlate seg noe særlig nedbør på lesiden. En sier at den delen av fjellkjeden som ligger i le mot dominerende vindretning ligger i regnskyggen. På grunn av dette vil fjellsidene som får mye nedbør bli fruktbare, mens den delen som ligger i regnskyggen blir tørrere.[12]

Et eksempel på en region der mikroklima kan ha stor påvirkning på distribusjon av biomer, er den amerikansken vestkysten. Ut mot Stillehavet er det en stor fjellkjede som heter Coast Mountains. Oppover langs disse fjellene er det forskjellige biomer, og i regnskyggen er det helt andre biomer enn på andre siden av fjellkjeden. For eksempel er det bartrær på den siden som får mye regn, mens det er ørken innover i landskapet som ligger i regnskyggen.[12]

I tillegg til at klima har stor betydning for biomene har jordsmonnet også svært mye å si. For eksempel kan jordtype avgjøre om et området får savanne eller ørken, selv om nedbøren er lik i regionen. Forskjellige jordtyper kan også delvis forklare at grensene mellom tilliggende biomer sjeldent er særlig markerte.[12]

Jordsmonnet er sammensatt av levende og ikke levende materiale. Jorden er vanligvis lagdelt, med flere karakteristiske horisontale sjikt. Det øverste laget inneholder en blanding av mineraler som leire, silt og sand, samt organisk materialer. Andre stoffer er jern, aluminium, silikater og humus. Humus er delvis nedbrutt organiske materialer. Det som avgjør sammensetningen av jorden er klima, organismer, topografi (landformer), opprinnelig geologisk materiale (underliggende fjell og løsmasser) og tid. Dermed er jordsmonnet noe som er dannet over svært lang tid og utviklet i samvirke mellom de levende organismene og det fysiske miljøet.[12] Nedenfor viser tabellen en inndeling av de største biomene på landjorden og deres tilknytning til både klima og jordtype.

Store terrestriske biomer og deres tilknyttede klimatyper og jordsmonn[13]
Biom Köppens klimaklassifisering Jordtype
Tundra Arktisk klima (ET)
Boreal barskog Subarktis (Dfc, Dfd), fuktig kontinentalklima (Dfb), Podsoljord
Temperert lauvskog, Edelløvskog fuktig kontinentalklima (Dfa), fuktig subtropisk klima (Cfa), maritimt klima (Cfb), Alfisol, Ultisol
Mediterrant biom Middelhavsklima (Csa, Csb)
Gresslette Steppeklima (BSk) Mollisol
Tropisk savanne Tropisk savanneklima (Aw) Oxisol
Tropisk lauvfellende skog Tropisk savanneklima (Aw) Oxisol
Tropisk regnskog Tropisk regnskogklima (Af), Tropisk monsunklima (Am) Oxisol
Ørken Tørt klima (BWk, BWh) Aridisol

Planter og økosystemer på landjorden

Selv om et økosystem har både dyr, sopp og en rekke andre organismer, så er det plantene i et biom som definerer det. Det er plantene som er selve forutsetningen for livet på jorden. Årsaken er at det er plantene som omdanner sollys til energi via fotosyntese, og at denne energien deretter blir tilgjengelig for alle andre livsformer. En kaller derfor plantene for primærprodusenter. Plantenes produksjon per tidsenhet kalles for primærproduksjon.[6]

I økosystemene er det plantene som forsyner de andre organismene med energi, dyr eller sopper kan ikke selv omforme sollys og er derfor helt avhengige av plantenes energiomforming. I for eksempel en ørken kan en gresshoppe spise på en kaktus, gresshoppen igjen spises av skorpion, og til slutt spises skorpionen av en øgle. Når alle disse organismene dør vil det være sopper, insekter og bakterier som spiser restene etter dem. I denne næringskjede kalles alle disse organismene for konsumenter, og ut fra et energiperspektiv sier en at de er sekundærprodusenter for alle som spiser dem.[6]

Klima vil gi dirkete seleksjonspress på alle organismer i et økosystem. Det vil si at de best tilpassede individene innen en populasjon til enhver tid har størst sjanse for å etterlate seg nye avkom. I tillegg vil klimaet også gi et indirekte seleksjonspress fordi alle opplever mat som en knapphetsfaktor. Alle konsumenter vil derfor ha egenskaper som gjør dem rustet til å skaffe, spise og fordøye maten som er tilgjengelig i miljøet dens. Dermed kan en si at de planteartene som vokser i et område, hovedsak er bestem av klima, og har store ringvirkninger for hele økosystemet. Noen andre faktorer som har betydning er jordsmonnets sammensetning og høyde over havet.[6]

Læren om hvordan organismer i et spesielt område er påvirket av klima, jord, predatorer, konkurrenter og evolusjon kalles naturhistorie.[14]

Biomer på landjorden


Biomer er jordens største økologiske enheter, de er kjennetegnet av særpreget vegetasjonstyper, planter eller alger, og dyreliv tilpasset forholdene. Biomene på landjorden er bestemt ut fra klima, i første rekke temperatur og nedbør, samt jordsmonnet.[15] Jordens landoverflate er nesten 150 millioner km², og utgjør knapt 30 % av jordens totale overflate.[16] Her beskrives noen av de viktigste biomene, flere av dem er vist i illustrasjonen.

Tropisk regnskog

De fleste tropiske regnskoger ligger mellom 10° sør og nord for ekvator i Sørøst-Asia, Vest-Afrika og Sør-Amerika. Utenfor dette beltet rundt ekvator finner en tropisk regnskog i Mellom-Amerika, Mexico, det sørøstlige Brasil, den østlige delen av Madagaskar, sørlige delen av India og det nordøstlige Australia.[17]

De tropiske regnskogene ligger i regioner som er varme og har mye nedbør året rundt. Været skifter svært lite over året og middeltemperaturen er 25–27 °C. Nedbøren er typisk i området 2000–4000 mm, og mindre enn 100 mm i løpet av en måned er lite.[17]

Jordsmonnet i regnskog er ofte næringsfattig, surt, tynt og har lite organiske materiale. Typisk er det mer næring i levende materiale enn i selve jorden. Årsaken til dette er at kraftig nedbør vasker næringsstoffer på skogbunnen vekk og at varmen fører til hurtig nedbryting. Sopp, bakterier og andre nedbrytere sørger for at dødt materiale fra planter og dyr brytes hurtig ned, dermed oppstår det høy produktivitet. I noen regnskoger er jorden mer næringsrik, spesielt langs med elver.[17][18]

Primærproduksjonen i en regnskog er den høyeste av alle økosystemer på landjorden. Regnskog domineres av trær med en gjennomsnittshøyde på 40 m, men noen blir helt opp til 80 m. De høye trekronene med sitt bladverk gir et tak over den mindre tette underskogen og hvor det dannes et romlig volum opplyst av grønnaktig lys. Fordi trekronene absorberer så mye av lyset er vegetasjonen på skogbunnen lite utviklet. Plantene på skogbunnen er omtrent uten unntak eviggrønne, med læraktige mørkegrønne blader.[18][17]

Det vokser svært mange arter av trær, og et hektar (100×100 m) kan inneholde opptil 300 forskjellige treslag. På de kraftige trærne vokser det også en rekke mindre klatreplanter, som fester seg og slynger seg oppover. Den store energiomsetningen i en regnskog gir også næring til en stor mengde konsumenter, blant annet tusenvis av insektarter. Bare på et tre alene kan det være flere tusen insektarter. Det er komplekse økosystemer, for eksempel kan en finne planter som bare kan eksistere sammen med spesielle sopparter, insekter eller fugler står for pollinering og dyr sprer frøene. Artsdominans, det vil si at noen få arter er spesielt fremherskende, kan også opptre, men da er det mest snakk om familiedominans. På Borneo er arter av familien Dipterocarpaceae dominerende treslag, med opptil 90 % andel.[18][17]

Dyrelivet i regnskogene er også svært omfattende. I Amazonas regner en med at rundt 30 % av alle verdens fuglearter holder til. Dyrene har tilholdssted inndelt i forskjellige sjikt, slik at mange arter holder til hele sitt liv i trærne. I trekronene er det mange fugler og insekter som har sitt tilhold. Lengre ned i trærne finner en aper, dovendyr og mindre rovdyr. Dyrelivet på bakken er mindre mangfoldig, men her lever en del arter av gnagere, villsvin, maursluker og antiloper.[18]

De tropiske skogene har fått utvikle seg uten avbrudd i mye lengre tid enn andre økosystemer, rundt 50–60 millioner år. Dette er årsaken til de svært kompliserte økosystemene, der artene er avhengige av hverandre og miljøet. Økosystemene i regnskogen har vist seg å være svært følsomme for inngrep, for eksempel hugst.[18]

Regnskoger gir basismat som mais, ris, banan og sukkerrør. I tillegg har omtrent 25 % av all medisin sitt opphav fra regnskoger. En forventer at det fortsatt er mange uoppdagede arter som kan utnyttes til medisin og andre formål. I moderne tid reduseres regnskogene stadig.[17]

Tropisk løvfellende skog

Været i tropisk løvfellende skog bestemmes av solsyklusen gjennom året, hvilket vil si veksling mellom regntid (seks eller syv måneder) og tørkeperiode (fem til seks måneder). I den tørre perioden er trærne sovende. Geografisk utbredelse av tropisk tørr skog er mellom breddegrader på 10°–25° både sør og nord for ekvator. En finner denne biomet i Afrika, Sør- og Nord-Amerika, i Asia over det meste av India og Indokina, samt i et belte over Australia.[19]

Jordsmonnet i tropisk tørr skog er typisk mindre surt enn i tropisk regnskog og mer næringsrikt. På grunn av mye nedbør er jordsmonnet utsatt for erosjon.[19]

Høyden til trærne i tropisk tørr skog bestemmes av nedbør, slik at i de våteste områdene er trærne høyest. I de tørreste habitatene mister alle trærne løvet i den tørre perioden, mens halvparten av trærne i de fuktigste områdene kan være eviggrønne.[19] Desto lengre tørketiden varer desto flere løvfellende trær vil en finne, dessuten vil trærne være kortere, bladene mindre, og gjerne også med torner.[20] Mange fugler, pattedyr og noen insekter i tropisk tørr skog foretar sesongforflytninger til våtere habitater nært elvene eller til regnskog i den tørre sesongen.[19]

Store bosetninger i tropisk tørr skog har ført til endringer og skader. Det finnes knapt tropisk tørr skog som fremdeles er intakt noe sted i verden. Det er blant annet etablert kvegfarmer, kornåkre og bomullsplantasjer i disse skogene. Årsaken er, at det er enklere å dyrke opp enn tropisk regnskog på grunn av mer næringsrikt jordsmonn. Selv om tropisk regnskog har større biologisk mangfold, har tropisk tørr skog arter som ikke finnes noen andre steder.[19]

Savanne

Savanner finnes nord og sør for tropisk tørr skog mellom breddegrader på 10°–20° på begge side av ekvator.[21] Biomet utgjør omtrent 20 % av jordens landareal.[22] I Afrika er det savanne fra vest- til østkysten i et belte sør for Sahara og et annet belte i den sørlige sentrale del av kontinentet. I Sør-Amerika finner en savanne i den sørlige sentrale del av Brasil, og savanne dekker en stor del av Venezuela og Colombia. I nordlige deler av Australia er det også en savanne, det samme i østlige Pakistan og nordvestlige deler av India.[21]

Savanne utvikles i områder med tropisk fuktig og tørt klima. Gjennomsnittlig årlig nedbør ligger mellom 760 og 1270 mm.[23] Været på savanner veksler mellom tørke- og regntid, og i tørketiden er skogbranner vanlig. Skogbrannene starter ofte på grunn av lynnedslag, ofte i begynnelsen av regntiden når tordenvære er vanlig og vegetasjonen er tør. Brannene dreper unge trær, mens annen vegetasjon raskt vokser opp. Dermed forårsaker brannene at savanner består av gressland med sprette trær. Savanner har generelt mindre nedbør enn tropisk tørr skog,[21] typisk varierer årsnedbøren mellom 250 og 1300 mm.[22]

Jordsmonnet i savanner har liten gjennomtrengelighet for vann, noe som opprettholder det karakteristiske miljøet i savanner. For eksempel kan jordlaget et stykke ned i bakken være ugjennomtrengelig for vann, dermed holder de øvre deler av jordsmonnet på fuktighet. Trær vil derfor ikke spre seg ut på savannen der jordsmonnets øvre deler er helt mettet med vann. Trær vokser derfor bare på de stedene der bakken er godt drenert.[21]

Til tross for at savanner ikke har mange trær, er primærproduksjonen den nest største etter tropisk regnskog. Dette skyldes den kraftige gressveksten. På grunn av de hyppige brannene er vegetasjonen utviklet til å være motstandsdyktig mot brann. Dyrene på savannene gjør sine sesongforflytninger i takt med sesongvariasjonene. I Afrika er typiske dyr i savannene elefant, gnu, giraff, sebra og løve, i Australia er det kenguru og fugler.[21] På savannene i Øst-Afrika finnes mange av jordens store gressetende dyr, så mye som 40 forskjellige arter. Ofte lever disse sammen i omtrent samme habitat. De er igjen byttedyr for et stort antall predatorer og åtseletere. Blant insekter finnes gresshopper, sirisser, maur, veps og termitter.[22]

Undersøkelser har vist at dyrene på savanne konsumerer er større del av primærproduksjonen enn i andre økosystemer. I Uganda har målinger vist at gresspisende dyr tar til seg 50 % av netto primærproduksjon, noe som er mye når tilsvarende undersøkelser viser at reinsdyr på Hardangervidda bare tar til seg 0,6 % av primærproduksjonen. En grunn til dette kan være at de plantespisende artene har tilpasset seg mange særegne nisjer over lang tid (koevolusjon).[22]

Ørken

Ørken utgjør rundt 20 % av all landjord. Ved bredegrad rundt 30° nord og sør er det et belte av ørken på kontinentene over hele jordkloden. I disse områdene er det kraftige vindsystemer med tørr subtropisk luft som tørker ut landskapet. Imidlertid finnes det også ørkener der klimaet bestemmes av andre fenomener, som for eksempel regnskygge. Klimaet i ørkener kjennetegnes av lite nedbør, under 250 mm per år og høye middeltemperaturer. Imidlertid kan noen ørkener ha vintertemperaturer ned mot –20 °C. Slikt klima er vanlig for innlandsørkener på midlere breddegrader, omtalt som kalde ørkener.[24][25]

Jordsmonnet i ørkener er ofte så fattig på organisk materiale at det kun består av mineraler. Der det vokser ørkenbusker er imidlertid jordsmonnet rikt på organisk materiale som er fruktbare. Dyrene som holder til i ørkener kan også påvirke jordsmonnet. Et annet karakteristika med jordsmonnet i ørkener er stedvis høye saltkonsentrasjoner, spesielt i daler som er dårlig drenert. På slike steder blir det stadig mer salt ettersom vann fordamper fra jordoverflaten, mens saltet blir værende. Dermed blir vekstmulighetene dårlige på slike steder.[24]

Planter i ørkener er sprett, men forekommer. Etter regnfall skjer løvspretten raskt og plantene blomstrer. Ørkenplanter beskytter de delene der fotosyntesen skjer mot intens sollys. De har også tett med plantehår for å redusere fordampningen. Dyrelivet i ørkener er sparsomt, men diversiteten kan være stor. Dyrene har tilpasset seg det ekstreme klimaet ved å være nattaktive eller ha sine aktiviteter i skumringen om morgnene og kvelden. Mange dyr vil enten søke skygge bak en busk eller en stein på dagtid. Andre igjen har hi nede i bakken hvor temperaturen er lavere og fuktigheten høyere.[24][25]

Dyrene i ørken har likhetstegn med sine artsfrender i kjøligere eller fuktigere regioner, men ofte med spesielle tilpasninger. Typisk er ørkendyrene mindre, men har større ekstremiteter, for eksempel store ører, vinger og snuter, noe som gir større varmeavgivelse til omgivelsene. Pels, skinn og fjær er gjerne lysere slik at sollys reflekteres. I tillegg har de ofte fysiologiske tilpasninger, som at noen dyr går i dvale om sommeren. Fugler i ørken kan derimot fly til elver og innsjøer, dermed har de ikke spesielle tilpasninger for et liv i ørken.[25]

Middelhavsbiomet

Mediterrant biom, karakterisert med middelhavs- og buskvegetasjon, finnes på alle kontinenter, unntatt Antarktis, i et belte mellom bredegrad 30° og 40° på den nordlige og sørlige halvkule. Mest vanlig er denne vegetasjonen rundt Middelhavet (kjent som maquis) og i Nord-Amerika, hvor en finner middelhavsvegetasjon fra California (kjent som chaparral) til norddelen av Mexico. En finner også slik vegetasjon i Chile, sør i Australia og sør i Afrika.[26][27]

Kjennetegnet for klimaet i disse regionene, omtalt som middelhavsklima, er svært tørre somre, kjølige vintre uten frost. Nedbøren varierer i spennet 500–1000 mm, der det meste kommer om vinteren. Dette klima sørger for at vekstsesongen er kort, fordi plantevekst bare kan skje når temperaturene er lave nok til at jorden kan holde på fuktighet, slik at vegetasjonen kan opprettholde fotosyntese.[27][28]

Jordsmonnet har lite humus, men høyt innhold av jern. Jorden er derfor rødlig, noe som forklarer navnet terra rossa. Det har vært kraftig jorderosjon over lang tid på grunn av naturlige branner, overbeiting, innføring av fremmede arter, vanning, gjødsling og kultivering av landskapet over tusenvis av år. Dermed har produktiviteten blitt svekket over store deler av området, og da spesielt der terrenget heller. Jorderosjon, utarming av jorden og mye stein er kjennetegn på slike områder. Biomet er mest likt sin naturlige tilstand i deler av California og Australia.[27][28]

Middelhavsvegetasjon har stor diversitet og er tilpasset tørke. Trær og busker har typisk eviggrønne, små og kraftige blader for at vann og næring skal tas vare på. Vegetasjonen er også tilpasset for å motstå skogbrann, blant annet ved at trærne har tykk bark som beskytter dem.[26] Krydderplanter som rosmarin, timian, laurbærblader og salvie er typisk middelhavsvegetasjon.[28]

Tidligere var vegetasjonen rundt Middelhavet dominert av pinje og eiketrær av forskjellige arter, men i moderne tid dominerer opptil fire meter høy krattskog bestående av trær med nålelignende eller læraktige eviggrønne blader. En antar at både hyppige skogbranner og stort beitepress fra sauer og geiter har gitt denne spesielle utviklingen av vegetasjonen i middelhavsområdet.[27]

Middelhavsbiomet er et artsrikt område, med mange fuglearter og pattedyr av forskjellige slag. Av dyr finner en gnagere, men også større arter av drøvtyggere har hatt naturlig tilhold i regionen. Innslaget av drøvtyggere er sterkt redusert i alle deler av biomet, men mest i middelhavsområdet.[27] Fordi alle regioner bestående av dette biomet er isolert av fjellkjeder, ørken eller hav, har det oppstådt mange endemiske arter, altså arter som bare finnes i det spesifikke område. Dermed finner en både uvanlige dyr og planter i hvert område. Spesielt finnes det unike plantearter i middelhavsbiomet i Sør-Afrika.[28]

Temperert steppe

Temperert steppe er gressletter med stor utbredelse mellom bredegrad 30° og 55°, med størst utbredelse på den nordlige halvkule. Dette er det største biomet i Nord-Amerika og kalles for prærie, og har sin største utbredelse fra Canada til Mexicogolfen. I Sentral-Asia er det steppe i et belte fra østlige deler av Europa helt til østlige deler av Kina. På den sørlige halvkule er det temperert steppe i Argentina, Uruguay, sørlige Brasil og New Zealand.[29]

Stepper får mer nedbør enn ørken, men kan ha tørke i flere år. Typisk nedbør er mellom 300 og 1000 mm per år. Vanligvis er nedbøren størst om sommeren når vekstsesongen er på sitt høyeste. Vinteren er generell kald og somrene varme.[29]

Graden av vanngjennomstrømning i jordsmonnet er lav og tilskudd av døde planterester hver høst gir høyt organisk innhold. Prosesser med oppløsning av kalk i jordsmonnet er karakteristisk. Kapillærkrefter fører til at oppløste mineraler trekkes oppover i jordstrukturen. [30]

Vegetasjonen domineres av urteaktig planter. Branner opptrer ofte om sommeren, dermed får ikke trær etablert seg. Trær finnes derfor bare i nærheten av bekker og elver. Høyden på vegetasjonen kan variere fra 5 cm på tørre stepper med korte gressplanter, mens den kan bli opptil 2 m på fuktige stepper med høye gressplanter. Det er også mange typer villblomster. I tidligere tider var det store flokker med planteetere på steppene, som bison og gaffelbukk i Nord-Amerika, mens det i Eurasia var villhester og Saigaantilope. Disse ble jaktet på av steppe- og prærieulver i henholdsvis Eurasia og Nord-Amerika. Mus og gresshopper var også tilstede i stort antall.[29] I Russland og Ukraina var steppene tidligere tilholdssted for visent (europeisk bison Bison bonasus), tarpanhest (Equus ferus ferus) og aigaantilope (Saiga tatarica), men disse er enten utryddet eller sjeldne.[30]

Jordsmonnet i biomet er det mest fruktbare som finnes. Da plog av stål ble oppfunnet ble menneskene i stand til å snu den tykke jorden på steppene. Dermed ble biomet oppdyrket for kornproduksjon, omtalt som verdens brødkurv, fordi store deler av produksjonen av hvete og andre kornslag skjer her.[30]

Temperert løvskog

Temperert lauvskog er et biom som finnes i regioner mellom breddegrader på 30° og 55°. Opprinnelig har asiatiske regioner som Japan, østlige deler av Kina, Korea og Øst-Sibir vært mer eller mindre dekket av temperert løvskog. Biomet har vært vanlig i Vest-Europa fra sørlige deler av Skandinavia til nordvestre deler av Iberia og fra de britiske øyer til Øst-Europa. I Nord-Amerika finner en temperert løvskog på øst- og vestkysten og langt inn i landet. På den sørlige halvkule finner en temperert løvskog sørlige deler av Chile, New Zealand og sørlige deler av Australia.[31]

Temperert løvskog kan bestå både av både løv- og bartrær. Løvtrær dominerer og finnes der klimaet ikke er ekstremt og årlig nedbør ligger mellom 650 mm til over 3000 mm. I forhold til temperert steppe får temperert løvskog mer nedbør om vinteren. Der biomet består mest av løvtrær er vekstsesongen nedbørrik og varer i minst fire måneder, mens vinteren varer i tre til fire måneder. Selv om det kan komme mye snø, er vintrene stort sett milde. I områder med kaldere vintre, eller tørre somrene, dominerer bartrær.[31]

Jordsmonnet i temperert løvskog er vanligvis fruktbar, spesielt der det er løvtrær. Her er jorden nøytral eller svakt sur, dessuten er det mye organisk materiale og næring. Også der det er barskog kan jorden være næringsrik, men bartrær kan også trives med næringsfattig og sur jord.[31] I jordsmonnet er det store lagre av mineraler. Selv om skogen mister næringsstoffer ved avrenning, blir dette kompensert med nedbør og forvitring, og mineraler blir transportert opp fra undergrunnen av dypgående røtter.[32]

Primærproduksjonen i temperert løvskog er vanligvis mindre enn i tropisk skog, men kan allikevel være stor. Omfanget av tretyper er mindre enn i tropiske skoger, men allikevel kan biomassen i temperert skog være større.[31] De dominerende treslagene er store løvtrær med brede tynne blader. Flere av dem har nøtter eller vingefrø. Typiske trær er bøk, eik, lønn, lind og kastanje. Det vanlige er to eller tre arter dominerer, men det er heller ikke sjeldent at bare et treslag vokser. Pollinering skjer først og fremst med vind. Vegetasjonen i tempererte skoger er lagdelt, med urtelignende vekster nederst, så kommer busker, over der igjen trær som tåler skygge og øverst høye trær som kan bli mellom 40 og 100 m.[32] Fordi greinene er uten blader når våren kommer, faller det mye sollys på bakken som er gunstig for tidlig plantevekst.[33]

Dyrelivet består av fugler, flest trekkfugler og noen rovfugler der disse enda finnes, dessuten dyr som villsvin, hjort, rådyr og dådyr. I tidligere tider var det også vanlig med ulv og bjørn. Fremdeles finnes rev og forskjellige arter av mårdyr. På bakken er det mange forskjellige insekter og andre nedbrytere,[32] men også sopp, bakterier og små virvelløse dyr er viktige. Disse mikroorganismene er svært viktige for gjenvinning av næringsstoffer.[31] Lite av primærproduksjonen blir konsumert av herbivorer, altså plantespisende dyr.[32]

Biomassen i temperert løvskog kan utgjøre opptil 40 tonn per dekar, og har sitt maksimale nivå når skogen blir 200 år gammel.[32]

Temperert løvskog har sin utbredelse i de mest folketette og industrialiserte områder på jorden. Dermed er biomet redusert og sterkt påvirket av inngrep, og andre treslag enn de opprinnelige har tatt over.[34]

Boreale skoger

Boreal barskog, eller taiga, dekker over 11 % av verdens landareal. Dette biomet fines bare på den nordlige halvkule, hvor en finner det fra breddegrad 50° til 65°. Den boreale barskogen starter i Skandinavia, går gjennom den europeiske delen av Russland, over Sibir, videre gjennom de sentrale delene av Alaska og Canada. Skogen er i sør avgrenset av enten temperert skog eller steppe, i nord av tundra. I Sibir er skogbeltet 5800 km langt og 1280 km brett, og omtalt som den sibirske taigaen. I nord er de boreale skogene avgrenset av regioner med tundra.[35][36][37]

De boreale barskogene har klimasoner med for lange vintre og for korte somre til at temperert løvskog kan etablere seg. Innenfor dette svært store biomet er klimaforskjellene store. De mest ekstreme temperatursvingningene der boreal skog trives finner en i sentrale deler av Sibir, hvor vintertemperaturen kan komme ned til -70 °C og somrene opp til 30 °C. Nedbøren er imidlertid moderat, med variasjon mellom 200 og 600 mm. Graden av fordampning er lav og tørke skjer bare unntaksvis. Når tørke opptrer er brann vanlig.[35][36]

Jordsmonnet i boreale skoger er av typen podsoljord.[36] Det er næringsfattige, tynt og surt. Lav temperatur og surt miljø gir treg nedbryting av organisk materiale og sakte oppbygging av jord. Næringen finnes derfor i et tykt lag av planterester på skogbunnen. Trærne har derfor et omfattende rotsystem som tar næringen sin fra dette laget. Det øverste jordlaget under laget med planterestene, er tynt.[35] Om vinteren kan telen gå dypt ned i bakken, men der det er mye nedbør om vinteren vil snøen danne et isolerende lag som isolerer mot dyp frost.[36]

I de boreale skogene vokser bartrær som gran, noen steder furu og i de mest ekstreme klimatiske forholdene i Sibir vokser lerk. Asp og bjørk vokser spred, men kan dominere i områder hvor det har vært skogbrann. Undervegetasjonen består av flere arter av lyng, som røsslyng. Der jordsmonnet er mer næringsrikt vokser urter. Derimot vokser det knapt noe på skogbunnen der barskogen står tett. Typiske dyr i boreale skoger er rein, hjort, elg og bison. Predatorer er typisk ulv og bjørn, men også gaupe, jerv, bever, mår, sobel og piggsvin.[35][36] I de vestlige Nord-Amerikanske forekommer også tykkhornsau, snøgeit, hjortedyr som Wapiti og Mulhjort, samt puma.[37] I tillegg finnes mindre dyr som hare ekorn og forskjellige gnagere, samt mange fuglearter om sommeren. Det er imidlertid få standfugler, altså fugler som blir på samme sted året rundt.[35][36]

I tropisk regnskog kan det være 300 treslag bare på et hektar, mens den boreale skogen består av bare rundt fem typer.[35] Typisk kan store områder være dominert av bare to eller tre treslag.[38] En annen kontrast er at alle trær i boreal skog blir pollinert ved hjelp av vind, dessuten vokser det ingen frukter på trærne. Antallet dyr er svært lavt i forholdt til det en finner i regnskog.[35] Produktiviteten i boreal skog er stor, mye på grunn av at de eviggrønne bartrærne har lang vekstsesong. Lite av den produktive vegetasjonen går videre til konsumenter, altså planteetende dyr, det meste dør og blir dekomponert. Opphopning av organisk materiale er vanlig, spesielt i form av råhumus.[36] Råhumus er materiale av humus der temperaturen er for lav og næringstilstanden for dårlig til at det skjer noe omfattende omdannelse til jord. Råhumus danner en matte på bakken med dødt plantemateriale.[39]

Temperert regnskog

Barskogene i det vestlige USA fra Washington og videre sør, blir karakterisert som et eget biom, kjent som temperert regnskog. Nedbøren er stor og vintrene milde. Her vokser en rekke bartrær, der Redwood nasjonalpark er kjent for sine trær på opptil 100 meters høyde. Ellers vokser det tuja, hemlock, duglasgran, sitkagran og edelgran, som kjempeedelgran og nobeledelgran. Det finnes også en type tempererte regnskoger i Australia, New-Zeland og Sør-Amerika, med sine unike arter.[32]

Tundra

Tundra danner en ring på toppen av den nordlige halvkule. Det meste av landområdet nord for polarsirkelen ved breddegrad rundt 66,5° er tundra. En finner tundra i de nordligste deler av Skandinavia, de nordlige deler av Russland og Sibir, og videre gjennom nordområdene av Alaska og Canada. Enkelte steder strekker tundra seg langt sør for polarsirkelen, for eksempel på Grønnland og nordlige deler av Island.[40]

Klimaet i tundraområder er typisk kalt og nedbørfattig. Vintrene er lang og somrene korte, med fra seks til ti uker med temperatur over frysepunktet. Imidlertid er ikke temperaturene så ekstreme som i boreale skoger. Nedbøren varierer fra 200 mm til 600 mm, og på grunn av lave middeltemperaturer er nedbøren større enn fordampningen. Dermed er bakken bløt og våt, med mange bekker og pytter.[40][38]

Jordsmonnet dannes sakte på grunn av det kalde klimaet, dermed bygger organisk avfall seg opp i torv og humus. Topplaget av jorden tiner om sommeren, men under er jordsmonnet vanligvis permanent frosset flere meter nedover.[40] Den frosne bakken gjør at dreneringen blir dårlig i lave og flate områder, dermed har våtmarksområder stor utbredelse. Der landskapet er slik at vannet ledes bort dannes områder med mye stein og grus. På slike områder er vegetasjonen meget begrenset, noe en kaller for polarørken. Den stadige tilfrysingen og tiningen av de øverste lagene av jordsmonnet gjør at massene lett flytter seg, dermed dannes jordrygger og terrasser i skrånende terreng. I mer plane områder dannes polygonmark, en type overflate der det dannes mønstre.[32]

Landskapet i tundraområder utgjøres av flerårige urteaktige planter, spesielt gress, starr, moser og lavarter. I lav finnes det sopp og alger. Trær på tundra er vier, bjørk og forskjellige typer busker.[40] Trær er sjeldne, men bjørk kan finnes i lune, sørvendte hellinger. Gresstypene som finnes er hardføre arter og star.[32] Av store dyr finnes det rein, moskus, bjørn og ulv, mens typiske små dyr er fjellrev, røyskatt, lemmen, ekorn, samt fugler som rype og snøugle. I tillegg kommer en stor mengde trekkfugler om sommeren, blant annet andefugler. På vinteren er de mest vanlige fuglene ryper, snøugle og jaktfalk, men antallet arter er sparsomt. Om sommeren kommer det også store svermer med mygg og knott.[40][32]

Tundra regnes som det økosystemet som er mest sårbart i forhold til for menneskelige inngrep.[32]

Fjellområder

Fjell er egentlig ikke noe biom, men nevnes ofte samme med de virkelige biomene fordi de representerer unike naturområder og arter sprett omkring på jorden. Fjelldannelser skjer på grunn av geologiske prosesser, som vulkanutbrudd og at jordskorpen består av store plater som beveger seg mot hverandre (platetektonikk). Av disse grunnene finner en spesielt mange fjell visse steder på jorden. En spesielt stor fjellkjede finner en fra Alaska og nedover langs hele vestkysten av Nord- og Sør-Amerika, helt til Tierra del Fuego på sørspissen av Chile. Flere store fjellkjeder finner en i Afrika, som Atlas fjellene i nordøst og flere store fjell fra høylandet i Etiopia til Sør-Afrika. Australia er det flateste kontinentet, dog finnes det en fjellkjede på østsiden. På Eurasia finner en i øst-vestlig retning, som Pyrienene, Alpene, Kaukasus og Himalaya.[41]

Fjell ved midlere breddegarder er klimaet generelt kaldere og fuktigere oppover i høyden. I motsetning til dette har fjell i polare strøk mindre nedbør enn ellers i regionen, det samme kan sies for noen tropiske fjell. På høye fjell i tropene er det gjerne varme om dagen og temperatur under frysepunktet på natten.[41]

Jordsmonnet på fjellsidene endres med høyden, men har også likehetstrekk med jorden i andre biomer. På grunn av skrånende terreng er fjelljorden godt drenert, dessuten utsatt for erosjon. Et annet særtrekk er vinder som blåser partikler av jord og organisk materiale fra lavlandet og opp i fjellsidene. I Rocky Mountains er det trær som får mesteparten av næringen sin på denne måten.[41]

Oppover langs en fjellkjede kan en finne flere forskjellige biomer. Disse ligner på de en finner andre steder ettersom høyden over havet endrer seg, men har allikevel særegenheter. I den sørvestre delen av USA er det fjellørkener. Før en kommer høyt opp er det granskog som til forveksling ligner på boreale skoger. Denne barskogen har vært separert fra hoveddelen av den boreale skogen i over 10 000 år, dermed har noen populasjoner død ut, mens andre arter har utviklet seg til egne arter eller underarter. Ellers kan en finne unike arter på isolerte fjelltopper i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Selv om disse er forskjellige fra hverandre har de ofte noen karakteristiske trekk til felles, noe som er forårsaket av nokså like miljøbetingelser.[41]

Mange fjellområder fremstår som laboratorier for å studere økologi og evolusjonær respons på klimatiske variasjoner. Forskere er derfor spesielt interessert i fjellområder. Mange fjellsider rundt om i verden har blitt brukt for sommerbeite for husdyr. Det har derfor skjedd endringer av det opprinnelige naturmiljøet over lang tid flere steder.[41]

Biomer i vann


En stor studie som ble ferdigstilt i 2010 oppsummerte at det var rundt 250 000 arter i havet, men at flere ville bli oppdaget. Biomer i vann deles først opp i enten fersk- eller saltvannssystemer, for ferskvannsbiomer grupperer en videre etter om de er lentiske (stillestående vann) eller lotiske (strømmende vann som i en elv). En rekke fysiske egenskaper med vann påvirker tilpasningen og fordelingen av levende organismer, som viskositet (motstanden det skaper mot bevegelse), tetthet, gjennomsiktighet, trykk, strømningshastighet, varmeledningsevne og varmekapasitet.[42]

På landjorden finnes oksygen tilgjengelig alle steder, men i vann er det begrensninger på hvor mye oksygen som kan løses opp. Oksygen er grunnlegende for nesten alle levende organismer, dermed er oksygen i vann en begrenset ressurs med stor variasjon i tilgjengelighet. Konsentrasjonen av oksygen avhenger av omgivelsene, og er gitt av sollys, temperatur, vannsirkulasjon, saltinnhold og oksygenbehovet til organismer med åndedrett.[42]

Omtrent 80 % av all solenergi som stråler ned i vannet blir absorbert de første 10 m. Som på landjorden er det organismer som omdanner sollys til energi ved fotosyntese, men oksygen er like viktig. Disse er vannets primærprodusenter, og utgjøres av blant annet vannplanter, alger og blågrønnbakterier. En annen viktig konsekvens av sollyset er at det oppstår oppvarming av vannet, som i neste omgang setter i gang strømninger. Dermed blir blant annet energi, næringstoffer og oksygen transportert rundt i vannmassene både i innsjøer og i havet.[42]

Det finnes en rekke måter for å inndele biomer i vann på, for eksempel hav, grunt vann med tareskog og koraller, strand, overgangsmiljøer (elvemunning, brakkvannsområder, mangroveskoger og våtmarker i ferskvann), elver og innsjøer.[43]

Jordens havoverflate er rundt 360 millioner km², og utgjør drøyt 70 % av jordens totale overflate. Rundt 97,3 % av jordens totale vannmengde finnes i havet, den resterende mengden finnes i blant annet vassdrag, grunnvann, snø og isdekkede områder. Havets totale volum er rundt 1,3 milliarder km³.[44]

Hav

Havet dekker over 360 millioner km² av jordkloden. Det er sammenhengende, men det er vanlig å dele det inn de tre hoveddelene Stillehavet, Atlanteren og Indiahavet. I tillegg er det en rekke mindre hav i tilknytning til disse. Stillehavet er det dypeste, med en gjennomsnittlig dybde på over 4000 m, mens Atlanteren og Indiahavet har et gjennomsnitt på 3900 m. [45]

Sollys svekkes svært mye nedover i havet. Ved en dybde på 600 m vil det selv på en skyfri dag og med helt klart vann, være nesten mørkt. Gjennomsnittlig er det derfor en havdybde på 3 400 m som er helt uten lys, bortsett fra lyset fra noen selvlysende (bioluminescens) fisker og virvelløse dyr. På grunn av havenes store dybde er det meste av vannmassene svært kjølige, med lavest temperatur rundt Antarktis på -1,5 °C. Høyest overflatetemperatur er rundt 27 °C ved ekvator. Havstrømmer drives av atmosfærens vinder, i tillegg til at forskjellig havtemperatur og saltholdighet skaper sterke strømmer (termohalin sirkulasjon).[45]

Saltholdigheten (salinitet) i havet varierer med bredegrad, og er typisk på rundt 35 g salt per 1 kg vann (35 ‰). Minst saltinnhold er det ved ekvator og høyere enn 40° nord og sørlig bredde, på grunn av at nedbøren overskrider fordampningen. Østersjøen har har en saltholdighet på bare 7 ‰ på grunn av tilførsel av mye ferskvann, mens Rødehavet som er omgitt av ørken, har et saltinnhold på 40 ‰. Viktige ioner i havet er natrium (Na+), magnesium (Mg2+) og klorid (Cl). Konsentrasjonen av inoene er omtrent den samme i alle hav. Når det gjelder oksygen er innholdet i en liter havvann rundt 9 ml, altså svært mye mindre enn i atmosfæren (rundt 200 ml). Typisk blir oksygeninnholdet lavere dypere ned i havet.[45]

I havet skjer omtrent halvparten av all fotosyntese på jorden. Diversitet, sammensetning og mengden av organiske organismer i havet er sterkt avhengig av fysiske og kjemiske forhold i vannet. Det grunne øverste laget av havet hvor sollyset gjør seg gjeldende kalles den eufotiske sonen. I denne regionen omdanner planteplankton sollys til organisk materiale via fotosyntesen. Sammen med disse drifter dyreplankton som spiser planteplankton. Under den eufotiske sonen skjer det praktisk talt ikke noen fotosyntese, men allikevel er det mange organismer lengre ned. I hele havet finner en fisk i alle former fra små selvlysende organismer til store haier, det finnes virvelløse dyr fra små krepsdyr til store blekkspruter. Selv på dypere hav enn 10 000 m finnes det liv, som stort sett får sin næring fra organisk materiale fra overflaten.[45]

Tareskog og koraller

På grund vann i kystområder med steingrunn vokser tareskog. Denne finnes ved kysten helt fra tempererte til subpolare områder. Desto nærmere ekvator en kommer jo mer tar korallrev over for tareskog.[47]

Felles for korallrev og tareskog er at de utsettes for sterke strømmer fra både bølger som bryter inn over kysten og havstrømmer. Dette gir tilførsel av oksygen og næring, samt at avfallstoffer fjernes. Korallrev vokser bare i farvann med stabil saltholdighet, mens tareskog er mer tolerant mot variasjoner. Tare trives ved tempererte kyster der temperaturen er rundt 10 °C om vinteren og 20 °C om sommeren. Koraller trives i varme farvann, og tåler ikke temperaturer under 18 °C.[47] (En annen type koraller, kjent som Kaldtvannskorallrev finnes i kalde farvann.[48])

Korallrev og tareskog er blant de de mest produktive og mangfoldige økosystemer som finnes. Korallrev kan han større primærproduksjon enn selv tropisk regnskog. Årsaken til denne høye produktiviteten er samvirke mellom koraller og en art alger, kjent som zooxantheller.[47]

Strand

I verden finnes det mange tusen kilometer med tidevannssoner. Organismene er forskjellige alt etter om det er strand med sand eller svaberg, eller om stranden er beskyttet eller ubeskyttet mot bølgene fra storhavet. De fleste steder er det flo og fjære to ganger i døgnet, mens det i Mexicogulfen og i Sør-Kinahavet forekommer bare flo og fjære én gang i døgnet. Forskjellen mellom høy og lavvann kan være så liten som noen få cm eller 15 m i Bay of Fundy i det nordøstlige Canada.[49]

Forholdene varierer kontinuerlig i tidevanssonene, men en har allikevel delt den inn i flere horisontale soner. Den øverste sonen kalles bølgeslagsonen, den er sjeldent dekket av tidevann, men bølgene slår innover den. Eulittoralsonen er vanligvis alltid dekket av vann under midlere forhold med flo og fjære. Under laveste lavvann er sublittoralsonen, som alltid er dekket av vann. Eulittoralsonen blir utsatt for svært vekslende forhold med intens sollys ved lavvann, men redusert lys ved høyvann. Vannpytter som dannes i eulittoralsonen ved lavvann vil fryse i kalde delere av verden eller varmes opp til 40 °C i tropiske og subtropiske områder.[49]

Saltinnholdet i eulittoralsonen kan variere mye mer enn i åpent hav. Spesielt der det dannes vannpytter ved lavvann kan mye vann fordampe, dermed kan det gjenværende vannet bli meget salt. I områder med mye avrenning fra land og ved sterk nedbør kan derimot saltinnholdet bli svært lavt. Tilgangen til oksygen er oftest veldig høy både på grunn av lavvann og fordi bølgene bryter mot stranden og blander mye luft i vannet. Imidlertid kan det blir lite oksygeninnhold i sedimentene der det er sandstrand eller mudder i avskjermede viker.[49]

Organismer i eulittoralsonen har en «amfibietilværelse», ved at de lever i et delvis marint og delvis terrestrisk miljø. I strand med svaberg finner en sjøstjerner, rur, blåskjell, kråkeboller og tang. I sandstrand er de fleste organismer av en type som graver seg ned.[49]

Overgangsmiljøer: elvemunning, salt myr, mangroveskoger og våtmarker med ferskvann

Elvemunninger er overgangsmiljøer mellom hav og elv, salt myr og mangroveskoger er overgang mellom hav og land, mens våtmarker er overgang mellom land og ferskvann. Saltmyr finnes ved kystområder med sand helt fra tempererte områder til de høyeste breddegrader. I tropiske og subtropiske områder blir saltmyr erstattet med mangroveskog. Våtmarker kan dannes overalt på jorden der ferskvann samles i lavtliggende tereng.[50]

Saltmyrer har ofte et nettverk av kanaler som fylles og tømmes i takt med tidevannet. Langs med sidene av kanalene er det naturlig formede diker. Utenfor dikene er det flate myrområder med små pytter som av og til fordamper. Disse pyttene samler derfor salt. Hele dette landskapet blir helt oversvømt ved høyeste forekommende høyvann og tilsvarende helt uttømt ved laveste lavvann. I mangroveskogen er det forskjellige typer planter og trær, alt etter høyden i tidevannssonen.[50]

Elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog utsettes for høyst varierende lysforhold. Ved lavvann blir områdene utsatt for sterkt sollys, mens det kan være lite lys ved høyvann. Vannet er også grumset på grunn av skiftende strømmer og grund vann med vind som fører til at organiske og uorganiske materialer løses opp. Temperaturen varierer mye, for eksempel vil det i en elvemunning være temperatur lik den i elven ved lavvann, mens sjøvannet bestemmer temperaturen ved høyvann. Saltmyrer på høye breddegrader kan fryse til om vinteren. Mangroveskog derimot finner en bare der temperaturen ikke blir under 20 °C og der vannet er grunt kan det varmes opp til 40 °C eller mer. Elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog kjennetegnes også ved hyppige vannstrømninger. Derimot er det ikke så mye bevegelse i vannet i myrer med ferskvann, bevegelser av vannet er som oftes forårsaket av vind.[50]

Saltinnholdet i vannet i elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog kan variere betydelig, spesielt der elvevann og tidevann skifter mye. Oksygeninnholdet er variabelt, men kan ofte bli svært høyt. På den andre siden kan nedbryting av store mengder organisk avfall i disse miljøene kreve mye oksygen, slik at nivået blir lavt.[50]

På grunn av meget varierende fysiske og kjemiske forhold, finner en ikke noe stort artsmangfold ved elvemunninger og saltmyrer. På disse stedene er det gjerne mye fisk og mange arter av yngel. De fleste av fiskene og virvelløse dyrene ved elvemunninger har utviklet seg fra marine forfedre. Elvemunning og saltmyrer tiltrekker seg også fugler, spesielt vadefugler. I mangroveskog er det i tillegg krokodiller og alligatorer. Våtmarker med ferskvann er blant de mest produktive av alle miljøer.[50]

Elver

Elver drenerer det meste av jordens landarealer. Nedbør som faller på landjorden danner strømmer både over og under overflaten, og mye av dette vil før eller siden danne små bekker som går sammen og danner elver. Ikke alle elver fører mot havet, en har også elver som fører vann ut i store innsjøer som Aralsjøen eller Store Saltsjø.

Elvevann er ofte grumsete på grunn av deres nærhet til landskapet som fører med seg organiske og uorganiske materialer. En annen årsak er turbulensen i elvevannet som rører opp sedimenter i elvebunnen. Dette gjør at det er lite sollys som går ned i elver. Et annet forhold er skog og annen vegetasjon ved elvebreddene som skygger for sollys. I tørre regioner kan elvene få mye sollys slik at fotosyntese ikke hindres i elven. Temperaturen i elver kan variere fra 0 °C på høye breddegrader eller i stor høyde over havet, mens elver gjennom ørkener kan ha temperaturer helt opp mot 30°C.[51]

Elvestrømmen fører med seg næring og oksygen, fjerner avfallsstoffer og påvirker form og størrelse, samt oppførselen til organismer. Vannmengden i elver kan variere mye avhengig av klimaet i regionen. Jevnest vannmengde finner en typisk i tempererte regioner med skog. Elvevann inneholder som regel lite salt og elver med mest salt er de som går gjennom ørkener. Oksygeninnholdet er størst i elver som fører kalt vann med fosser og stryk, og mindre der vannet er varmt. Allikevel er det sjeldent at oksygeninnholdet er en begrensende faktor for organismer.[51]

Spesielt tropiske elver kan ha et stort antall fiskearter, for eksempel finnens det mer enn 2000 fiskearter i Amazonas, mens det i Mississippi som renner i temperert område, finnes 300 fiskearter.[51]

Innsjøer

En stor del av verdens ferskvann finnes i noen få store innsjøer, den største er De store sjøer mellom USA og Canada og Bajkalsjøen i Sibir. Etter dette kommer de store innsjøene i Afrika, som Victoriasjøen og Tanganyikasjøen, i tillegg finnes det tusenvis av mindre innsjøer i områder som nordre Minnesota, Skandinavia, Canada og Sibir.[10]

Lysforholdene varierer fra mørk blå, brun og i noen tilfeller rødt, altså etter kjemiske og biologiske forhold. Innsjøer med høy primærproduksjon har oftest dypt grønt lys. Når vannet i en innsjø er varmt oppstår lagdeling av vannmassene, slik at de øverste delene får høy temperatur, mens det lenger ned er vesentlig kjøligere.[10]

Omrøring av vannet på grunn av vind er den mekanismen for vannstrømning som har størst økologisk betydning. I temperert klima oppstår lagdeling av vannet om sommeren, og omrøring kan ikke skje. Det samme skjer om vinteren når innsjøer i slikt klima fryser til på overflaten. Dermed er det om våren og høsten at omrøring av vannet skjer, slik at oksygen kommer ned i dypet og næringstoffer kommer opp i de øverste vannmassene. I tropiske områder er innsjøene permanent lagdelt, og bare de øvre vannlagene har omrøring.[10]

Gjennomsnittlig er det kun 12 ‰ salt i verdens innsjøer, men variasjonen er stor. Innsjøer i ørkener har ofte svært høyt saltinnhold, i noen tilfeller større enn i havet. Oksygeninnholdet er også meget variabelt, spesielt har innsjøer med mye omrøring og lite næring mye oksygen i vannet. Derimot kan innsjøer med høy biologisk produksjon vært helt uten oksygen, men dette kan avhenge av sesongvariasjoner og om vannet er lagdelt.[10]

Oksygentilgangen i en innsjø avgjør når og hvor fisk kan oppholde seg. Spesielt kan tropiske innsjøer ha svært mange forskjellige fiskeslag, for eksempel har Victoriasjøen, Malawisjøen og Tanganyikasjøen over 700 fiskearter. Virvelløse dyr og alger i innsjøer er mindre studert, spesielt i tropiske områder.[10]

Forskjellige systemer for klassifisering av biomer


Det er en generell enighet om hvor mange biomer som finnes på landjorden, og at de identifiseres ut fra vegetasjonen som er dominant i hvert av dem. Disse utgjøres av de ti store biomene som er behandlet i egne avsnitt her, i tillegg til fjellområder som også tas med.[52]

For hav og ferskvann er det ikke noen generell enighet om hvordan inndelingen i biomer skal skje, men flere forsøk har blitt gjort. Noen av årsaken til dette er at i miljøer i vann er det ofte ikke flercellede planter å finne, dermed blir det viktigste kriteriet for inndeling borte.[52]

Holdridges livssoner

Den amerikanske biologen og klimatologen Leslie Holdridge (1907–1999) laget et klassifikasjonssystem for såkalte livssoner basert på biotemperatur, nedbør, potensiell evapotranspirasjon (fordampning fra bakken) og høyde over havet. Biotemperatur er et spesielt begrep i denne sammenhengen og er gjennomsnittet av temperaturen på stedet, kun med hensyn på temperatur mellom 0 og 30 °C. Det vil si at temperaturer under eller over dette intervallet sees bort fra ved utregning av gjennomsnitt. Livssoner betraktes i denne sammenhengen som de viktige økologiske enhetene, som definerer forholdene økosystemene fungerer under. Et formål med denne inndelingen var at systemet skulle være basert på empiri og objektivitet.[53]

Livssonesystemet er hierarkisk ved at livssoner kan deles inn i foreninger i henhold til stedlige forhold, som detaljerte klimadata, atmosfæriske forhold, edafiske forhold (jordsmonnets karakteristika), topografi og himmelretning. Foreninger kan videre deles inn i suksessive stadier som gjenspeiler arealbruk, forvaltning eller forstyrrelser. Livssoner kan samles i større fuktighetsprovinser eller bånd ut fra høyde og/eller breddegrad. Breddebåndene gjenspeiler nytten av systemet for økosystemklassifisering i global skala, mens høydebåndene viser at det gjelder de komplekse forholdene lokalt.[53]

Systemet er blitt kritisert for å være et best tilpasset klassifisering av tropiske økosystemer, navnene på livssonene passer ikke alltid sammen med vegetasjonen som faktisk er fremtredende på et sted og det tar ikke hensyn til sesongvise klimavariasjoner.[53]

Holdridges system for inndeling av livssoner har blitt benyttet for å kartlegge livssonene i 20 land og delvis gjort i USA. En kartlegging av livssoner for alle verdens land har også blitt benyttet for å vurdere effekten av global oppvarming. Imidlertid var dette kartet for hele verden grovt inndelt, blant annet var oppløsningen lav, høydebelter var ikke tatt med og hensyn til frost var ikke særlig bra representert.[53]

Whittakers inndeling av biomer

Robert Whittaker (1920–1980) var en av de mest innflytelsesrike økologene i nyere tid, som gjorde bidrag innenfor mange felter. Han var tidlig opptatt av strukturer og funksjoner i samfunn og økosystemer. Spesielt ville han forsøke å klassifisere disse innenfor brede kategorier, dessuten ville han at dette systemet skulle være mest mulig objektivt. Whittaker lagde et system på slutten av 1960-årene der samfunnene bestemmes ut fra temperatur og nedbør. Ved å sette inn jordens karakteristiske samfunn oppstår mønsteret vist i illustrasjonen vist lengre opp. Han poengterte at det finnes mange unntak fra denne inndelingen, og at en presis inndeling ut fra nedbørsmengde og temperatur er umulig. Et viktig poeng mente han, var at det viser «de mest vesentlig relasjoner mellom natursamfunnene». Forskjellige utgaver av denne grafiske fremstillingsmåten er vanlig i lærebøker innenfor biologi og økologi.[54]

Whittaker delte landjorden inn i 26 biomer. Han benyttet også begrepet for å karakterisere og dele inn biomer i akvatiske og marine områder (vann og hav). Til tross for at hans system er mye brukt er det vanlig å dele jorden inn i færre biomer enn hans opprinnelige 26.[1]

IGBP land‐cover classes

International Geosphere Biosphere Programme utarbeidet et kart over landjordens overflatedekke med opprinnelig 17 overflate typer. I ettertid har enda en kategori blitt lagt til. Landjorden ble delt inn i kvadrater på 1 km² og kategorisert i klasser som eviggrønn nåleskog, eviggrønn løvskog, blandingsskog, krattskog og savanne. Hensikten med kartet for jordens landoverflate er kartlegging av landjordens emissivitet, altså dens evne til å sende ut varme- og lysstråling. Dette har interesse for å utarbeide klimamodeller for forskning innen global oppvarming.[55]

Olson biomes

Landjordens såkalte økoregioner ble kartlagt av David Olson og hans kolleger. Kategoriene er bestemt ut fra klima, geologi og evolusjonshistorie. Kartet og inndelingen er ment for naturkonservering og bevaring av biologisk mangfold.[56][57][58]

Andre biomer


Mikrobiomer ble oppdaget i stor grad gjennom fremskritt i molekylærgenetikk, som har avdekket en skjult rikdom av mikrobiell mangfoldet på jorden. Oseaniske mikrobiomer spiller en betydelig rolle i den økologiske biokjemien i verdens hav.[59]

Mikrobiomer

Mikrobiom er samlingen av alle mikroorganismer som lever på indre og ytre overflater hos dyr, planter og sopp. Biomet omfatter mikroorganismer som har en viktig funksjon i organismen, men også organismer som ikke har noen nytte eller som kan være skadelige. Mikrobiomer betegner i tillegg alle mikroorganismene som danner samfunn på overflater i vann eller jord. Mange av bakteriene i mikrobiom danner biofilm med komplekse bakterie- og virussamfunn, hvor produksjon av antibiotiske stoffer blir brukt i konkurransen mellom dem.[60]

Mennesker og andre dyr er en slags superorganismer som består av både menneskelige og mikrobielle komponenter. En del av den internasjonale forskningen på dette feltet ønsker å finne ut om raske endringer av livsstil kan ha betydning for menneskets mikrobielle økologi.[4] Det foregår også forskning hvor en ser for seg store forbedringer innenfor medisinsk behandling. En har også tro på at en kan endre på mikrobiomer slik at giftige kjemikaler i landbruk og akvakultur i fremtiden kan erstattes, slik at en kan få en mer bærekraftig bruk av ressurser og forbedret matproduksjon.[61]

Menneskets bimer

De eksisterende systemene for å kategorisere biomer tar liten eller ingen hensyn til menneskelig påvirkning i sine beskrivelser. Det er en viss praksis for å klassifisere disse i opptil fire klasser, nemlig urbane områder, dyrket mark, og en eller to kategorier av sammensatte områder av dyrket mark og naturlandskap. Forsøk på en inndeling i flere kategorier har også blitt gjort, og forskerne Erle Ellis og Navin Ramankutty var de første som utarbeidet et verdenskart for menneskets biomer i 2008 («Putting people in the map: anthropogenic biomes of the world»). [62]

Inndelingen til Ellis og Ramankutty baserer seg på data for:[62]

Ved hjelp av statistiske metoder verdens landareal delt inn i 18 forskjellige menneskelige biomer og 3 uberørte naturlige biomer.[62]

Totalt sett ble det funnet at menneskelige biomer utgjør mer enn 75 % av jordens isfrie land. Disse landområdene står for nær 90 % av jordoverflatens netto primærproduksjon og 80 % av arealet dekket med trær. Halvparten av jordoverflatens netto primærproduksjon og areal kom i kategorien skog og beitemark, altså områder med få mennesker og liten grad av inngrep.[62]

Av jordens 6,4 milliard mennesker (i 2008) hadde 40 % tilholdssted i biomer med tett bosetning, 40 % levde i landsbyer, 15 % i kulturlandskap og 5 % holdt til i utmark. Selv om flesteparten av verdens mennesker bor i områder med tett bosetning og landsbyer, utgjør disse områdene bare 7 % av jordens isfrie landarealer.[62]

Menneskelig innflytelse på den terrestriske biosfæren har blitt gjennomgripende. Mens klima og geologi har formet økosystemer og drevet evolusjonen tidligere, bidrar menneskelig påvirkning til at disse kreftene ikke lengre er de dominerende på mesteparten av jordens overflate. Villmark utgjør bare en liten brøkdel av jordens landareal. I overskuelig fremtid vil skjebnen til jorden økosystemer være sammenflettet med menneskelige systemer. Det meste av naturen er nå innebygd i menneskeskapte mosaikker av arealbruk.[62]

Bysentra

Denne kategorien (engelsk: Dens settlements) består av tett befolkede områder, der den ene underkategorien er byer og en annen kategori for blanding av forsteder og landsbyer. Totalt utgjør bysentra 1,5 millioner km² og 40 % av verdens befolkning bor i områder med tett befolkning.[62]

Landsbyer

Landsbyer (engelsk: Villages) er en kategori bestemt av jordbruket i omgivelsene, den består av seks underkategorier der alle har tett befolking. Eksempler på underkategorier er landsbyer omsluttet av rismark, en annen med landsbyer med beiteland og den med minst inngrep er landsbyer med blanding av trær og beitedyr. Landsbyer utgjør totalt 7,7 millioner km². Dette er tilholdssted for halvparten av verdens ikke-urbane befolkning, som utgjør (1,6 milliarder mennesker).[62]

Landsbybiomet er det vanligste i Asia og dekker 25 % av landjorden. Afrika kommer på andreplass med 6 % av landjorden dekket av landsbyer. I dette biomet finnes de mest intensivt dyrkede landarealene. Halvparten av verdens jordbruk som benytter vanning finnes her, og i tillegg til to tredjedeler av alle rismarker.[62]

Kulturlandskap

Kulturlandskap (engelsk: Cropland) består av dyrkningsland blandet med andre former for arealbruk og forskjellige vegetasjonsformer. Kategorien er inndelt i fem underkategorier der befolkningstetthet bestemmer inndelingen. Av jordens isfrie landareal er rundt 20 % i denne kategorien av biomer. Biomet er en mosaikk av kultivert land, skog og beitemarker. Det utgjør noe mer en halvparten av verdens landareal som er oppdyrket og 17 % av alt beiteland.[62]

Biomet er mest utbredd i Afrika og Asia, hvor tilsammen 600 millioner mennesker er bosatt (2008). I kulturlandskap finnes verdens mest produktive klima og jordsmonn.[62]

Utmark

Utmark (engelsk: Rangelands) er kategorisert av landområder som gresslette, krattskog, skogsmark, våtmark og ørken hvor husdyr beiter, men hvor det knapt er oppdyrking. I biomet er det tre underkategorier der graden av bosetning er avgjørende.[62]

Dette biomet er det største og dekker omtrent en tredjedele av verdens isfrie land. Her finnes 73 % av det verdens beiteland (28 millioner km²) karakterisert av regioner med tørrt klima, lav produktivitet og stort innslag av bart jorddekke.[62]

Skog

Biomet skog (engelsk: Forested) er en kategori der både bosetning og jordbruk finnes, men i liten grad. Det er to underkategorier bestemt av om befolkningen er liten eller knapt eksisterende.[62]

Skog dekket et areal omtrent like stort som biomet kalt utmark. Total netto primærproduksjon er omtrent det samme som for biomet kalt kulturlandskap. En stor del av dette biomet utgjøres av boreal skog.[62]

Naturlandskap

Naturlandskap (engelsk: Wildlands) er i denne klassifiseringen land uten hverken bosetning eller jordbruk. Det er tre underkategorier bestemt av tettheten av trær; mye trær, lite eller ingen trær.[62]

Det uberørte naturlandskapet, altså områder uten tegn til bosetning eller inngrep, utgjør 22 % av verdens isfrie landareal. En finner dette biomet i de minst produktive delene av verden, der mer enn to tredjedeler av arealet er bart eller har lite dekke av skog.[62]

Beskyttelse av menneskets biomer

Det er behov for både økt produksjon i landbruket og bevaring av jordens biodiversitet, dermed har det vært en diskusjon om hva som er det viktigste av å bevare biodiversitet i menneskets biomer eller bevaring av naturlige biomer. Et argument for økt produksjon via intensivering i eksisterende jordbruksland, er at det vil spare naturlandskapet for ytterligere inngrep. En annen strategi er såkalt landdeling (engelsk: land sharing), der en forsøker å balansere intensiteten i jordbruket med naturkonservering. Landdeling vil resultere i noen lavere produktivitet der det må tas hensyn til bærekraftig utvikling for naturmiljøet.[63]

En har begynt å innse at naturkonservering og landdeling er to strategier som må kombineres, spesielt fordi menneskets biomer rommer et stort innhold av verdens naturlige biodiversitet. En annen årsak er at menneskets påvirkinger i beskyttede naturområder knapt ser ut til å kunne stoppes, bare styres mot en bærekraftig utnyttelse.[63]

Menneskelig transformasjon av landjordens biomer


Se også: Antropocen

Om en legger til grunn de mest konservative måtene for å vurdere klassifisering, har nesten en tredjedel av landjordens biosfære blitt forvandlet til menneskelige biomer, der de opprinnelige økosystemer har blitt endret. Netto primærproduksjon i de disse biomene overstiger det en finner i uberørte områder, og utbredelsen av de menneskelige biomene skjer i regionene med størst biologisk mangfold. Endingene har etterlatt seg mange endringer over hele jordens jordoverflate som vil fremstå som geologisk bevis på menneskenes aktiviteter svært langt inn i fremtiden. Disse endringene på geologisk nivå ligger til grunn for begrepet antropocen.[64]

Den amerikanske biologen Erle Ellis (1963–) har vært opptatt av å studere årsak og virkning av menneskelig langtidspåvirkning av økosystemer. Han og flere andre forskere stiller spørsmål med hvor lenge den menneskepåvirkede biosfæren vil bestå. Det er mange arkeologiske og historiske bevis for at omfattende befolkningsreduksjon og systemsammenbrudd har oppstått i tidligere tider, slik at kulturer har blitt satt tilbake til mer primitive teknologiske nivåer og enklere sosial organisering. Et slik kollaps ville redusere eller stoppe mange nye menneskeskapte biosfæriske prosesser. Imidlertid viser de samme bevisene at selv med katastrofal kulturell tilbakegang har menneskene hverken blitt utryddet lokalt eller globalt. Menneskene har i slike tilfeller hverken mistet evnen til å lage ild, temme arter eller mistet andre effektive måter for endring av økosystemer. Selv om befolkning eller samfunn skulle kollapse globalt, viser den historiske utviklingen at menneskene uansett henter seg inn igjen og fortsetter med sin endring av biosfæren i en eller annen form.[64]

For vurdering av biosfærens tilstand i dag og i fremtiden er et sentralt spørsmål om dens tilstand, slik den fremstår nå, er ønskelig. Eventuelt kan dagens tilstand betraktes som en uønsket bieffekt av rask befolkningsvekst og utdaterte systemer der ressurser forbrukes destruktivt. Mange økosystemer har blant annet blitt degradert så mye at de ikke gir noen ønskelige avkastning hverken for mennesker eller andre organismer. Allikevel er har den menneskeskapte biosfæren sannsynligvis gitt mesteparten av verdens befolkning den høyest levestandarden noen gang oppnådd.[64]

Etter hvert som grensene for hvor mye biosfæren kan utnyttes nærmer seg, ser trendene for utvikling av menneskelige biomer ut til å gå mot mer intensivt arealbruk i de områdene som allerede er tatt i bruk. Verdens befolkning beveger seg mot urbane områder, og befolkningen reduseres andre steder. Videre er det beviser for at landbrukssystemene intensiveres i de best egnede landene for høy produksjon, dermed bevares mindre produktive deler av jordoverflaten mot ytterligere inngrep. Det er også trender som viser økende skogdekke i mange land. Menneskelige systemer kan være i bevegelse mot en bærekraftig retning, og likeså med de menneskelige biomene.[64]

Per 2020 er omtrent 15 % av landjordens areal og 7,4 % av havene på en eller annen måte beskyttet, ifølge FNs miljøprogram (UNEP World Conservation Monitoring Centre). Konvensjonen om biologisk mangfold har som mål at 30 % av land og sjø beskyttes innen 2030, og 50 % innen 2050. Dette for å gjenopprette økosystemer og ivareta mangfoldet av arter på jorden.[65]

Biologer påpeker at å bestemme hvor mye av naturen som skal beskyttes avhenger av hva en vil oppnå. For eksempel om en ønsker å forhindre at en bestemt dyreart blir utryddet, bevare et unikt økosystem eller sikre fremtiden for kommersielle fiskebestander, så vil arealbehov og vernetiltak være høyst forskjellig. Noen bevaringsbiologer argumenterer for å bevare store villmarker som ennå ikke er endret av menneskelig aktivitet. De boreale skogene i Canada og Russland har ikke så mange arter som Amazonas, men biomassen i disse inneholder opptil en tredjedel av jordens terrestriske karbon og er derfor et viktig lager for karbondioksid som ellers kunne kommet ut i atmosfæren. Å beskytte disse områdene, sammen med andre store landområder, er avgjørende for både for å unngå klimaendringer og redusere tap av biologisk mangfold, er deres argument.[65]

Den amerikanske biologen Edward O. Wilson sier i sin bok fra 2016 Half-Earth at 80 % av planetens biologiske mangfold kan reddes ved å beskytte halvparten av planetens overflate.[65]

Se også


Referanser


  1. ^ a b c Fimreite 1997, s. 167–169
  2. ^ Woodward 2009, s. 3
  3. ^ Ratikainen, Irja Ida: (no) Biosfæren i Store norske leksikon
  4. ^ a b Turnbaugh, Peter J.; Ley, Ruth E.; Hamady, Micah; Fraser-Liggett, Claire M.; Knight, Rob; Gordon, Jeffrey I. (2007). «The human microbiome project» . Nature. 449 (7164): 804–810. Bibcode:2007Natur.449..804T . PMC 3709439 . PMID 17943116 . doi:10.1038/nature06244 . 
  5. ^ a b Woodward 2009, s. 3–4
  6. ^ a b c d Molles & Sher 2019, s. 11–14
  7. ^ a b c d e f g Molles & Sher 2019, s. 14–16
  8. ^ «Atmospheric circulation» . Encyclopædia Britannica. Besøkt 13. desember 2020. 
  9. ^ Molles & Sher 2019, s. 51
  10. ^ a b c d e f Molles & Sher 2019, s. 69–73
  11. ^ Molles & Sher 2019, s. 12–14
  12. ^ a b c d Molles & Sher 2019, s. 17–19
  13. ^ Woodward 2009, s. 2
  14. ^ Molles & Sher 2019, s. 11
  15. ^ «Biom» . Universitetet i Oslo – Institutt for biovitenskap. 4. februar 2011. Besøkt 3. juli 2020. 
  16. ^ Elert, Glenn (2001). «Area of Earth's Land Surface» . The Physics Factbook. Besøkt 14. desember 2020. 
  17. ^ a b c d e f Molles & Sher 2019, s. 19–21
  18. ^ a b c d e Fimreite 1997, s. 177–179
  19. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 21–23
  20. ^ Woodward 2009, s. 15
  21. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 23–25
  22. ^ a b c d Fimreite 1997, s. 181
  23. ^ Woodward 2009, s. 15–17
  24. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 25–27
  25. ^ a b c Woodward 2009, s. 17–19
  26. ^ a b Molles & Sher 2019, s. 27–29
  27. ^ a b c d e Fimreite 1997, s. 179–180
  28. ^ a b c d Woodward 2009, s. 10–12
  29. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 29–31
  30. ^ a b c Woodward 2009, s. 12–13
  31. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 31–32
  32. ^ a b c d e f g h i j Fimreite 1997, s. 169–171
  33. ^ Woodward 2009, s. 9–10
  34. ^ Fimreite 1997, s. 175–176
  35. ^ a b c d e f g Molles & Sher 2019, s. 32–35
  36. ^ a b c d e f g Fimreite 1997, s. 173–174
  37. ^ a b Woodward 2009, s. 8–9
  38. ^ a b Woodward 2009, s. 5–6
  39. ^ Bratberg, Even (no) Råhumus i Store norske leksikon
  40. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 35–37
  41. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 37–40
  42. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 44–47
  43. ^ Molles & Sher 2019, s. 54–73
  44. ^ Elert, Glenn (2001). «Area of Earth's Oceans» . The Physics Factbook. Besøkt 14. desember 2020. 
  45. ^ a b c d Molles & Sher 2019, s. 49–54
  46. ^ Are corals animals or plants? NOAA: National Ocean Service.
  47. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 54–57
  48. ^ Sømme, Lauritz S.: (no) Øyekorall i Store norske leksikon)
  49. ^ a b c d Molles & Sher 2019, s. 57–59
  50. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 61–64
  51. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 64–69
  52. ^ a b Woodward 2009, s. 4–5
  53. ^ a b c d Lugo A. E., Brown S. L., Dodson R., Smith T. S. og Shugart, H. H. (1999). «The Holdridge life zones of the conterminous United States in relation to ecosystem mapping» (pdf). Journal of Biogeography. 26: 1025–1038. 
  54. ^ Hagen, Joel B. og Author NotesFysiognomi (januar 2012). «Five Kingdoms, More or Less: Robert Whittaker and the Broad Classification of Organisms» . BioScience. 62 (1): 67–74. doi:10.1525/bio.2012.62.1.11 . 
  55. ^ «General Product Info – CERES Surface Type IDs». National Aeronautics and Space Administration og. 7. desember 2020. Arkivert fra originalen . 
  56. ^ Olson, David m. fl. (2001). «Terrestrial Ecoregions of the World: A New Map of Life on Earth» (pdf). BioScience. 51 (11): 933–938. doi:10.1641/0006-3568(2001)051[0933:TEOTWA]2.0.CO;2 . 
  57. ^ Olson, D. M. m. fl. (1. august 2012). «Terrestrial Ecoregions of the World» . WWF. Besøkt 13. desember 2020. 
  58. ^ «Olson Biomes» . Olson Biomes. 2012. Besøkt 13. desember 2020. 
  59. ^ DeLong, E. F. (2009). «The microbial ocean from genomes to biomes» . Nature. 459 (7244): 200–206. Bibcode:2009Natur.459..200D . PMID 19444206 . doi:10.1038/nature08059 . 
  60. ^ Aarnes, Halvor: (no) Mikrobiom i Store norske leksikon
  61. ^ Berg, Gabriele m. fl. (2020). «Microbiome definition re-visited: old concepts and new challenges» . Microbiome. 8 (103). ISSN 2049-2618 . doi:10.1186/s40168-020-00875-0 . 
  62. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Ellis, Erle C. og Ramankutty, Navin (oktober 2008). «Putting people in the map: anthropogenic biomes of the world» . Frontiers in Ecology and the Environment. 6 (8): 439–447. doi:10.1890/070062 . 
  63. ^ a b Ellis, Erle C. (mars 2013). «Sustaining biodiversity and people in the world’s anthropogenic biomes» . Current Opinion in Environmental Sustainability. 5 (3–4): 368–372. ISSN 1877-3435 . 
  64. ^ a b c d Ellis, Erle C. (mars 2011). «Anthropogenic transformation of the terrestrial biosphere» . Philosophical Transactions of The Royal Society. 
  65. ^ a b c Lambert, Jonathan (22. april 2020). «How much space does nature need? 30 percent of the planet may not be enough» . sciencenews.org. Besøkt 3. januar 2021. 

Litteratur


Eksterne lenker





Kategorier: Økologi | Biogeografi


Dato: 16.01.2021 03:50:48 CET

Kilde: Wikipedia (Forfattere [Historie])    Lizenz: CC-BY-SA-3.0

Endringer: Alle bilder og de fleste designelementer som er relatert til disse, ble fjernet. Noen ikoner ble erstattet av FontAwesome-Icons. Noen maler ble fjernet (som "artikkel trenger utvidelse) eller tilordnet (som" hatnotes "). CSS-klasser ble enten fjernet eller harmonisert.
Wikipedia-spesifikke koblinger som ikke fører til en artikkel eller kategori (som "Røde lenker", "koblinger til redigeringssiden", "koblinger til portaler") ble fjernet. Hver ekstern lenke har et ekstra FontAwesome-Icon. Ved siden av noen små endringer i design, ble media-container, kart, navigasjonsbokser, talte versjoner og Geo-mikroformater fjernet.

Vær oppmerksom på: Fordi det gitte innholdet automatisk blir hentet fra Wikipedia på det gitte tidspunktet, var og er det ikke mulig å kontrollere den manuelt. Derfor garanterer ikke nowiki.org nøyaktigheten og virkeligheten av det anskaffede innholdet. Hvis det er en informasjon som er feil for øyeblikket eller har en unøyaktig visning, må du gjerne kontakt oss: e-post.
Se også: Om oss & Personvern.